Stine

Jeg HATER når jeg sitter i fred og ro alene hjemme og så er det noe som lager lyd fra ett eller annet sted i leiligheten. Da stivner jeg til, setter ørene på stilk og lytter intenst, skrur gjerne av TVen og vurderer for meg selv om jeg skal sjekke det ut.

Gjett hva som skjedde akkurat?

Jo... Det kom brått en lyd. Hjernen min arbeidet kjapt for å analysere lyden, finne ut hva det kunne være og prøve å finne ut hvor den kunne komme fra. Mitt første instinkt var å slå av TVen, slik jeg bruker (jeg vet ikke hvorfor jeg føler jeg må gjøre det, men sikkert fordi jeg skjerper sansene). Etter en liten vurdering fant jeg ut at det umulig kunne være noe skummelt, jeg er jo tross alt ikke hjemme hvor jeg har hørt mystiske dunkelyder fra loftet. Videre var det å vurdere om jeg skulle undersøke lydkilden eller ikke. Jeg fant ut at jeg måtte finne ut av mysteriet og gikk på jakt etter lydkilden...

Og... Det var ikke noe spennende. Bare en kost som hadde falt mot det harde gulvet. Skjønner ikke egentlig hvorfor jeg gadd å nevne denne utrolig "interessante" historien, men poenget er at det er så mye enklere å være lettskremt når jeg er alene hjemme, mørket har slukt dagen og det ikke skal være noe annet enn meg og mister TV som kan lage lyd. Dessuten så har jeg som sagt opplevd det mange ganger hjemme, og selv om jeg i utgangspunktet ikke tror på slikt, så kunne det jo vært en poltergeist på ferde. Hvem vet? Definisjonen på poltergeist er jo tross alt et paranormalt vesen som angivelig gjør ugagn, f.eks. kaste tallerkener ut av hyllene, velte skap eller knuse lyspærer.

Tror du på slikt?