Stine

Dagen vi kom til Japan teller ikke, for det eneste vi gjorde var å ta en tur på butikken Sunny, med noen japanere hengende over skuldrene, for å finne litt frokost til dagen etter og så sov vi, fra klokken seks på kvelden. Ikke rart siden vi hadde sovet en av tre netter til da.

Så da ble fredag den første ordentlige dagen vår i Japan. Dagen startet med orientering i I-House. Det vil si gjennomgang av regler for rommene og bygningen (ingen sko inne på rommet, ikke alkohol, motsatt kjønn etter visse tider osv). Deretter fikk vi en gjennomgang av hvordan man vasker gulvet i fellesarealene (for ja, vi er jo tross alt ikke en gjeng mennesker på 20+ år) og hvordan husleien skal betales kontant. Etter det fant vi oss en fotoautomat slik at vi fikk tatt bilder til immigrasjonspapirene og forsikringspapirene våre, for her gjelder det å ha bilder til alt av skjemaer og søknader som skal leveres inn. Nesten uten unntak.

Til lunsj spiste vi panert kylling med ris og karrisaus, og det var nydelig godt. Særlig siden det vi hadde spist de siste dagene var overfancy mat på hotellet i Helsinki, flyplassmat og flymat. I tillegg prøvde jeg en eplejuice som fremdeles er favoritten.

Vi fikk vite at vi kunne få gratisbilletter til et slags tradisjonelt japansk teaterstykke, som visstnok skulle være forferdelig kjedelig, men som var så dyrt at vi tenkte vi skulle ta sjansen. Alle andre skulle, og det virket som en mulighet til å få snakket litt mer med noen av de andre nye internasjonale. For å si det slik... de overdrev ikke med at det var kjedelig. Greit nok, i starten var det interessant, for det var noen forskjellige japanske menn som spilte ulike instrumenter, og etter det kom det et par stykker som travet sakte rundt på scenen og ropte eller sang ut noe på japansk. Det var morsomt først, men da jeg innså at det skulle fortsette i det samme mønsteret i 2-3 timer ble jeg litt motløs. For å si det slik, stolene var ikke de mest behagelige å sove i. En annen rar ting var bekledningen. Det virket som tradisjonelle japanske drakter, men på noen var buksebeina over en meter for lange, og de tråkket rundt i dem.

Slik så scenen ut. Det var ikke lov til å ta bilder, så jeg turte bare å ta det ene.

Etter den søvndyssende opplevelsen dro noen av oss videre til et utested hvor man kunne drikke hvor mye man ville for mindre enn en hundrelapp i 90 minutter. Selv om alkohol er veldig billig her, så tviler jeg på at det var noe mer enn et par dråper alkohol i drinkene vi fikk. Siden vi ikke hadde spist siden karrikyllingen til lunsj, bestile jeg og Andreas en pommes frites på deling. Da vi fikk dem fulgte det med en brun papirpose og en skål med et grønt krydder, så begge satt der som tidenes største spørsmålstegn. Vi måtte putte alt i posen og riste slik at krydderet fordelte seg godt nok over maten. Veldig merkelig og tungvindt, for det ble ikke akkurat fordelt så bra. Vi ble ikke så lenge den kvelden, for det var ikke så enkelt å komme i prat med enkele av menneskene ved akkurat vårt bord, så det ble ikke tidenes stemning, men jeg regner med at vi får tatt det igjen senere.

Meg og Andreas på utestedet med to av de mange japanske jentene vi har møtt. Bilde lånt fra facebook.