Stine

Hotellet vårt lovet internett på rommene, men nei, i steden må vi drasse pcen fire etasjer ned til lobbyen for å logge oss på et tregt nett.

Uansett. Vi har det flott her! Maten er billig, solen skinner til klokken seks på ettermiddagen, vannet er deilig varmt å bade i og is inntas i store megnder. Har vært veldig forsiktig med solen de siste dagene, så det blir nok ikke den helt store brunfargen å komme hjem med (Japan føles plutselig som hjemme nå mens jeg er her), men nå slipper jeg i det minste å være så ekstremt bleik som jeg var.

Selv om jeg trives her, er ikke håret mitt like enig. Etter vi kom hit har det gått fra å være nesten slett til å ligne noe selv ei hulder ville protestert mot å ha på hodet. Krøller har dukket opp fra intet, småhår står alle veier og håret nekter å samarbeide med meg og børsten. Jeg vurderer å søke hjelp hos en av de utallige frisørsjappene langs veien, men har ikke klart å bestemme meg for om jeg tør eller ikke. Bah. Jeg savner antipermanenten jeg tok i Kina.

Nå er det ut for å nyte solnedgangen. Solen får en flott, klar rødfarge når den går ned, og i kveld vil jeg se det fra stranden.