Stine

Vi gikk på skolen i dag. Spente på om det ble noen informasjon om alt som hadde hendt og spente på hva de ulike lærerne kom til å si.

På den første forelesningen så vi opptak fra en kyogen forestilling, som jeg skrev om den første dagen her. Akkurat som om det ikke var kjedelig nok å se greia i virkeligheten, så måtte vi se den på film også. Like før vi skulle gå tolken en liten kommentar om jordskjelvet "Wasn't it awfull?". Akkurat da føltes det ut som om vi var i et annet land hvor det ikke har skjedd noe spesielt.

Neste lærer er vanligvis en energibombe som springer fram og tilbake og virker veldig energisk fra det øyeblikket hun setter øynene på klasseromsdøra. I dag gikk hun i stillhet fram til plassen sin. Under oppropet hørtes det ut som om stemmen skulle briste og hun virket som om hun var på gråten. Vi tok alle et øyeblikk stillhet med bønn for de som er rammet. Sønnen hennes går visst på skole i Tokyo, så jeg kan forstå at hun er bekymret.

Lærer nummer tre virket totalt uberørt. Hun spurte om hva vi hadde gjort i helgen, og da noen svarte at vi hadde vært redde, så forsto hun ikke først hvorfor. Vi fikk beskjed om å leve de normale livene våre og om å gi til veldedighet når det er tid for det.

Den siste læreren var han vi har i økonomi. Han pratet litt om atomkraftverkene og fortsatt med hvordan det kan komme til å påvirke den japanske økonomien.

Det var så ulike inntrykk fra de forskjellige lærerne. Det ser ikke ut til at vi kommer til å få noen som helst form for informasjon fra skolen og det internasjonale kontoret her. Det i seg selv bør vel kunne være betryggende? I Norge er man i alle fall mye mer bekymret for hva som skjer her og hva som kommer til å skje videre. Å på grunn av det har vi blitt intervjuet av Avisa Nordland og ringt av NRK radio i Bodø.

Det kan sies at AN artikkelen er mer eller mindre korrekt, men det føles ut som om de får det til å høres verre ut enn det er. Jeg syntes ikke det er så morsomt at de har intervjuet en kvinne som overlevde tsunamien i 2004. Hun var virkelig et offer for tsunamien og dette vekker vonde minner, mens jeg ikke føler at vi er noen offer i det hele tatt. Vi har det bra her, vi merker så lite og vi føler oss trygge per nå.