Stine

Skolen har endelig tatt seg bryet med å kontakte oss. Vi ble innkalt til møte i dag som ikke var noe annet enn bortkastet tid. Vi fikk ikke høre noe annet enn hva vi selv har lest oss til, og at han selv ikke skjønner hvorfor mange av de internasjonale ønsker å reise hjem. Det virker til nå som at flere heller vil se hva som skjer videre utenfor Japan, enn å sitte her og vente på hva som skal skje videre. Vi norske vet ikke hva vi skal gjøre eller tro, og venter foreløpig på at statens strålevern skal ha et møte iløpet av dagen. Hovedsaklig ønsker vi å ta en avgjørelse etter hva ambassaden, staten, skolen og foreldrene våre gjør, men også etter hva de andre internasjonale bestemmer seg for. Det virker som om at ingen vil være dem som sier "ok, vi drar", og mange bare venter for å se hva de andre gjør.

Alt virker fremdeles trygt, og nå begynner det å bli slik at vi ønsker å dra hvis alle andre drar. Oppholdet blir garantert ikke det samme dersom det skulle vise seg at de fleste rømmer landet. Drar alle de franske er halve japanskklassen borte, drar andre i tillegg, begynner det å bli få igjen. Jeg vet ikke helt. Det er umulig å ta en avgjørelse enda, og jeg føler vi bare må vente og se enda litt til. Hvis vi skal fortsette å være her, så håper jeg det ikke ødelegger resten av oppholdet. Akkurat nå brukes mye tid på å oppdatere nyhetssider, sove dårlig og prate om alt som har hendt. Det sliter på energinivået vårt. Det hjelper heller ikke at journalister ikke bryr seg om tidsforskjellene eller telefonkostnadene og ringer når det passer dem best.