Stine

Jeg har så mye jeg vil få skrevet ned, så mye jeg vil ha sagt, men jeg får ikke helt til. Jeg vet ikke hvor jeg skal starte, hvordan eller noe. Det er så vanskelig å stokke hodet riktig, når det føles ut som om jeg har spilt "52 - plukk opp" (hvis noen skulle være i tvil, så er det når man kaster en hel kortstokk på gulvet).

Alt er ikke tilbake til normalen her hjemme. Ikke i nærheten. På en måte føles det ut som om jeg aldri har vært hjemmefra. Ting er som før. Det var den følelsen jeg hadde forventet å få når jeg skulle komme tilbake i mai. Jeg har den nå. Nå som jeg egentlig skulle vært på I-house med alle de internasjonale og de japanske advisorene. Samtidig så ligger kofferten min på gulvet her. Jeg har ikke lyst til å se på innholdet i den enda, for det gjør alt mer virkelig. Det er på en måte godt å være hjemme, men alt hendte så fort. Jeg kjenner at jeg noen ganger "spacer" ut, blir fjern og er tilbake i Fukuoka. Jeg skulle ønske jeg hadde flere dager der til å komme meg, i steden for å bestille flybilletter og reise hjem med mindre enn 24 timer til å forberede meg mentalt, til å få gjort alt jeg ville gjøre og til å forstå at jeg skulle dra. Jeg tar meg selv hele tiden i å tenke at det er uvirkelig, for det er akkurat det det er. I tillegg begynner jeg å glemme japansken. Det er helt utrolig. Jeg har hatt japanskforelesning senest denne uken og har allerede begynnt å glemme språket. Dette lover ikke godt.

Hva skal jeg fortelle om Japan og oppholdet mitt der?