Stine

Tirsdag 15. mars, like etter skolen var ferdig halv syv på kvelden, fikk vi mail fra skolen vår i Norge om at vi måtte reise ut av Japan og hjem. Vi fortet oss med å lete etter billetter, men det var vanskelig, så vi utsatte det til etter vi hadde fått mat i kroppen. Over midnatt var billettene bestilt og reisen hjem var et faktum. Pakkingen ble påbegynt og det ble ikke mange timene søvn den natten før vår siste dag i Fukuoka og Japan skulle påbegynnes.

Like etter vi sto opp dro vi på skolen for å si at vi skulle forlate. Vi ble ikke møtt av forståelse, men i det minste av aksept. Så var det bort til altmuligbutikken Donki for å kjøpe ekstra koffert og noen småting, spise en McDonald's cheeseburger midt på gaten og så hjem for å pakke ferdig. Noe jeg heldigvis ble kjapt ferdig med, for jeg ville gjøre andre ting den siste tiden min i Japan.

Utrolig nok hadde jeg ikke mer enn 20 komma noe kilo. Noen bøker ble sendt, men jeg har tydeligvis ikke kjøpt så mye mine to måneder i soloppgangens land.

Etter det avtalte jeg med noen av jentene på I-house at vi skulle gjøre noe før jeg dro. Først måtte jeg bare innom skolen for å si hadet til læreren jeg hadde fryktet i to måneder, og som jeg plutselig tenkte at jeg kom til å savne.

Da det var gjort skyntet jeg meg for å finne jentene jeg skulle ut å finne på noe med. Vi visste ikke hva vi skulle gjøre, bortsett fra at vi helt klart skulle ta purikura.

Etter å ha tatt bilder fotoboksene (jeg vil ha slike til Norge!), dro vi for å spise litt slik at jeg hadde mat i magen til den lange reisen. Jeg spiste en tradisjonell rett med omelett og ris og tomatsaus. Nam!

Selv om jeg hele tiden hadde klump i halsen, så visste jeg at det var de siste øyeblikkene mine med alle de flotte jentene. Vi dro også en siste tur innom Sunny, den lokale matbutikken som er åpen 24/7, slik at jeg kunne kjøpe "gaver" til familien. Hadde ikke akkurat så god tid til å få kjøpt inn noe på så kort varsel. Det morsomme var at Allena dokumenterte alt uten at jeg visste det. Hun tok til og med bilder av meg fra utsiden av butikken da jeg pakket varer. Hihi.

Så var det tilbake til I-house og avreisen var et faktum. Da jeg kom inn hadde nesten alle i bygget samlet seg nede for å ta farvell med oss. Det ble bildetaging, klemmer, gråt og avskjedsord. Alt var og er fremdeles utrolig trist. Jeg husker ansiktene til dem som gråt. Den ekle følelsen av at jeg kom til å forlate og kanskje aldri komme igjen...

Vi gikk ut for å ta et fellesbilde. Vaktmesteren var morsom og prøvde å ta bilde med kameraet opp ned. Så var det farvell. Vinke hadet til I-house, de internasjonale og de japanske studentene, japansklæreren vår som hadde gitt klassen fri for å ta farvell...

Vi ankom flyplassen i god tid trodde vi. Det var før vi oppdaget hvor problematisk det skulle være å få sendt all overvekten vi hadde sammenlagt. Heldigvis hadde vi god hjelp i jentene som fulgte oss. Da flyselskapet til slutt krevde 14 000 kr for å sende baggasjen vår, sendte vi bare et par kofferter med jentene som shippet dem for oss i steden.

Så var det å gå ombord på flyet og forlate Japan og Fukuoka. Helt uvirkelig.