Stine

Nå som alt begynner å komme litt på avstand tenkte jeg å skrive litt om de siste dagene i Japan. Det blir sikkert ganske likt innleggene jeg skrev da jeg var der, men samtidig så føler jeg at jeg har distansert det litt mer nå som jeg ikke lengre sitter midt i det.

Vi hørte om jordskjelvet dagen det var, fredag 11. mars, sent på ettermiddagen. Det var ikke før da vi oppdaget at det hadde vært uvanlig stort. Likevel bestemte vi oss for å dra ut på Fubar (utested) den kvelden, og ble dagen etter møtt av bekymringsmeldinger på facebook, melding fra skolen på mobilen og lignende. Det var vel da det begynte å gå opp for meg hvor alvorlig situasjonen var. Søndagen kom og vi var skuffet over å ikke ha hørt noe fra den japansken skolen vår, men i og med at livet gikk som vanlig, så følte vi ikke at vi trengte å bekymre oss. Hjemme virket alle rolige, og det eneste som var skummelt var alt Dagbladet og VG skrev om saken. Da selve jordskjelvet kom var vi så langt unna at det ikke målte mer enn 1 på richters skala, så vi var absolutt ikke rammet av verken skjelvet eller tsunamien.

De siste dagene våre i Japan var vi tre norske sammen veldig mye av tiden. Nå i ettertid skulle jeg selvfølgelig ønsket at vi hadde fått tilbragt mer av de siste dagene sammen med de andre internasjonale, men grunnen til at vi var så mye ilag var fordi vi alle var bekymret for hva som skulle skje videre, vi fikk snakket om hva vi ville gjøre dersom vi ble kalt hjem og lignende. I tillegg ble vi omtrent nedringt av media. Det ble avisintervjuer, radiointervju og vi måtte ta fellesbilde vi kunne sende dem. Vi var aldri bekymret for jordskjelvet eller tsunamien, men alt med atomkraftverkene var skremmende. Vi fikk ikke nok informasjon, og måten VG og Dagbladet presenterte alt var utrolig ubehagelig siden oppholdt oss i samme land. Det til tross for distansen mellom Fukushima og Fukuoka.

Nå som jeg er hjemme er det selvfølgelig bittert å ha avbrutt utvekslingen. Jeg hadde foretrukket å få fullført oppholdet mitt. Jeg savner mye med Japan. Maten vi alltid spiste til lunsj, favorittsjokoladen min, menneskene på I-house og Dormy Fukuoka, noen av lærerne, alt det nye og uoppdagede og alle planene jeg hadde lagt for de neste månedene. Dette skulle liksom være min ene sjanse til å dra ut, og nå sitter jeg igjen med blannede følelser. Jeg kunne godt ha tenkt meg til å dra igjen, men jeg vet at det aldri kommer til å bli det samme. Samtidig så vet jeg at ting ikke er det samme i Fukuoka som da vi dro. Mange av de andre har forlatt landet og det er ikke sikkert jeg hadde følt meg sikker der enda, selv om media i det siste har fokusert på andre ting, deriblant Libya. De siste dagene våre var ikke noe særlige i alle fall, vi var stresset, slitne og det var nesten en lettelse å sette seg på flyet for å endelig få slappet av. Jeg skulle gjerne dratt tilbake, men det får bli en annen gang et annet år. Forhåpentligvis kan jeg reise tilbake en dag og møte noen av de japanske fra I-house og reise til andre deler av verden for å møte de andre internasjonale. 

Jeg skulle virkelig ønske at jeg hadde tatt bilder av flere ting...  

Siste japanske måltid, og det var utrolig godt. En slags omelett over ris med pølsebiter.

Japanske godterier. Begge bildene er lånt fra facebook.

Totoro!