Stine

Jeg er hjemme i påsken, og ikke Bodø, selv om det kanskje kan virke slik på det forrige innlegget. Da jeg tok båten fra Bodø, hadde jeg god tid til å få sett noen filmer og serier som jeg hadde spart til turen. Siden jeg plutselig har fått noe for japanske filmer, og ikke bare forutsigbare, hjernesvake amerikanske filmer som jeg er vant til, så satte jeg meg ned med filmen "Confessions".

Etter den første halvtimen tenkte jeg at dette var noe jeg aldri i livet ville anbefalt videre til andre, på grunn av den triste og syke vendingen filmen begynte å ta. Etter hvert satt jeg fengslet til skjermen og bare måtte vite hva som skulle skje videre. For en film! Selv om alt egentlig er veldig grått, mørkt og trist, og jeg ikke liker at folk dør selv om det er film, så var det utrolig godt å se noe som jeg ikke kan gjette meg til slutten på etter ti minutter. Det er en grunn til at amerikanere lager remake av japanske filmer. 

Filmen handler om en lærer som har mistet den fire år gamle datteren sin, og som etter hvert har funnet ut at det er to av elevene i klassen som står ansvarlig for drapet. Hun forteller at hevnen hennes er at hun har HIV-infisert melken de to ansvarlige elevene akkurat har drukket. At jeg nå, et par dager etter fremdeles tenker over filmen, må jo absolutt bety noe kontra andre filmer som er glemt i samme øyeblikk som rulleteksten dukker opp. 

Bildene er fra filmen.