Stine

Noen ganger blir jeg gal av meg selv. Med fare for å høres sprø ut, så bør alle dere der ute være glade for at dere ikke får med dere en brøkdel av hva som foregår i hodet mitt nå om dagene. Jeg hadde bestemt meg for studiested først flere uker, så ombestemte jeg meg i litt over en uke, og nå har jeg byttet mening igjen. Jeg får ikke kabalen til å gå opp. Målet mitt er å ta et valg som fører til at jeg ikke skal angre på det i ettertid. Ordtaket om at det er bedre å angre på noe man har gjort, enn noe man ikke har gjort har blitt til en retningslinje for meg. Jeg klarer bare ikke å sette meg ned for å avgjøre hva jeg kommer til å angre mest på hvis jeg ikke gjør det og hva som har størst verdi for meg for nåtiden og framtiden. Det er bare det at jeg skyver problemet frem, noe som absolutt ikke er riktig strategi. Det fører bare til at jeg sliter meg selv ut mentalt. Følelsen jeg hadde første gang jeg bestemte meg helt var herlig. Jeg var så lettet, følte ro med meg selv og humøret ble plutselig mye bedre i lang tid. Problemet nå er bare at jeg begynner å bli så desperat at jeg vurderer å takke ja til begge plassene, både for å kunne ombestemme meg i det lengste og for å kunne starte på det ene og bytte over til det andre dersom jeg ikke trives. Det må være et mareritt å være kjæresten min, så takk til A for at han holder ut med meg. Du e go.

Puh. Godt å få noe av det ned på "papir".