Stine

Tenk, nå er det nesten tre og en halv måned siden jeg forlot Japan. Det føles mye, mye lengre ut. Jeg vet at jeg skal tilbake en dag, jeg vet bare ikke når. Det morsomme er at det av og til dukker opp noen nye bilder på facebook fra månedene der, og jeg mimrer som bare det.

Den siste helgen vår dro vi til sentrum for å spise en "big parfait", og diger, det var den. For å ikke snakke om god. Vi var så mange som delte at den gikk litt for fort unna. Jeg husker at ei av de japanske jentene mønstret meg før hun spurte om jeg var veldig glad i is og søtsaker, og hvordan i all verden jeg klarte å holde meg så tynn. Jeg kunne falt av stolen hadde det vært en stol jeg satt på. Ei japansk jente som spurte MEG om hvorfor jeg var så tynn?!

Jeg var ikke der så mange ganger i løpet av oppholdet, særlig ikke sammenlignet med mange av de andre, men Fubar er en internasjonal bar som vi brukte å dra på av og til. Der møtte vi amerikanske marinesoldater, en svenske, koreanske medisinstudenter og en japaner med grønn topplue som hele tiden skulle korrigere engelsken min.

Dette var en av de første dagene våre. Vi skulle lage mochi, som vi ikke helt visste hva var. Våre var garantert de minst spiselige, hvis man ser bort fra gruppen som tok potetgull og kaviar på sine. Etter den dagen så spiste jeg ikke de deigaktie riskakene igjen, og jeg er fremdeles skeptisk.

Minner♥