Stine

...lurte vi på hva vi skulle gjøre for å feire Andreas, som har bursdag 10. januar. Vi hadde vært i Japan noen få dager, han fikk noen gaver hos meg og åpnet de som ble tatt med fra Norge og han fikk hilsener på en lapp på døren fra mange av de andre internasjonale.

Det endte med at vi dro ut med noen av de andre nye internasjonale. Siden vi ikke hadde vært der så mange dager,  hadde vi ingen anelse om hvor vi skulle dra å spise, men vi fikk ei av de japanske jentene på I-house til å vise oss vei. Det endte med at to av de amerikanske jentene vi skulle spise med snakket om noen japanske pannekaker, og pannekaker liker vi jo, så da ble det det. Det var IKKE pannekaker vi fikk servert, etter vår oppfatning. De fleste som har kjennskap til japansk mat vet nok hva jeg prater om når jeg sier okonomiyaki. Det er sikkert ikke så verst, men når man er oversulten og forventer pannekaker, og får servert en slags kålomelett med noe som "lever" til pynt oppå, så lever det ikke helt opp til forventningene. Fant forresten ut akkurat nå at pynten består av tørket, fermentert og røyket bukstripet bonitt (makrellfisk). Herlig... Se bilde av retten her (wikipedia).

Så årets feiring kan ikke sammenlignes. Det ble norsk mat, sjokoladekake, masse gaver og telefonoppringninger med gratulasjoner.

Kreativt! Det er egentlig bare halve skiltet, men den andre halvdelen fikk jeg ikke med all teksten på. 

Satt å tittet gjennom Japanbilder. Om ikke lenge er det et år siden, og det er ikke lenge til hele oppholdet bare er et fjernt minne og "den gang da". 

Tenk, nå er det nesten tre og en halv måned siden jeg forlot Japan. Det føles mye, mye lengre ut. Jeg vet at jeg skal tilbake en dag, jeg vet bare ikke når. Det morsomme er at det av og til dukker opp noen nye bilder på facebook fra månedene der, og jeg mimrer som bare det.

Den siste helgen vår dro vi til sentrum for å spise en "big parfait", og diger, det var den. For å ikke snakke om god. Vi var så mange som delte at den gikk litt for fort unna. Jeg husker at ei av de japanske jentene mønstret meg før hun spurte om jeg var veldig glad i is og søtsaker, og hvordan i all verden jeg klarte å holde meg så tynn. Jeg kunne falt av stolen hadde det vært en stol jeg satt på. Ei japansk jente som spurte MEG om hvorfor jeg var så tynn?!

Jeg var ikke der så mange ganger i løpet av oppholdet, særlig ikke sammenlignet med mange av de andre, men Fubar er en internasjonal bar som vi brukte å dra på av og til. Der møtte vi amerikanske marinesoldater, en svenske, koreanske medisinstudenter og en japaner med grønn topplue som hele tiden skulle korrigere engelsken min.

Dette var en av de første dagene våre. Vi skulle lage mochi, som vi ikke helt visste hva var. Våre var garantert de minst spiselige, hvis man ser bort fra gruppen som tok potetgull og kaviar på sine. Etter den dagen så spiste jeg ikke de deigaktie riskakene igjen, og jeg er fremdeles skeptisk.

Minner♥

Jeg satt å så gjennom flere bilder i dag, og fikk "flashback" fra alle tingene jeg skulle gjøre i Fukuoka, og som jeg utsatte til senere. Senere ja...

Jeg skulle ta pariserhjulet i Marinoa City...

Jeg skulle prøve White Mocha i frappuccino-form...

Jeg skulle ta bilder av cherry blossoms, spise "berømte" ramen nok en gang, hamstre av favorittsjokoladen, spise jordbær som selges i den døgnåpne dagligvarebutikken, sykle tur til en park som skulle være fantastisk, gå en tur langs stranden, spise sushi flere ganger og masse mer. Er det ikke rart hvordan man kan ta noe for gitt? Plutselig sitter man der med flybilletter hjem dagen etter, og alle opplevelsene som sto på venteliste for resten av oppholdet ble aldri gjort. Alle setninger med "lev i nuet", "aldri si aldri" og "gjør det beste ut av situasjonen" har fått en helt ny betydning for meg.  

Jeg har aldri helt bestemt meg for om jeg tror noe er skjebnen, om jeg skal tro på god og dårlig karma eller om jeg tror på sjette sanser og slikt. Jeg er generelt sett skeptisk til ting som er vanskelig å bevise. Til tross for det, er jeg av og til fristet til å tenke at noen ting bare er "meant to be". Som da jeg i påsken kikket gjennom en gammel lommebok med en klovn på og masse farger fra da jeg var lita. Da jeg åpnet den så viste det seg at den inneholdt penger. Jeg oppdaget med en gang at det var penger fra ulike land der jeg satt og så gjennom svenske kronor og gamle, norske tiere. Plutselig dukket det opp en mynt med rare tegn som så veldig kjent ut.

100 japanske yen!

Jeg har med andre ord hatt en japansk mynt liggende i rundt femten år uten at jeg har visst det. Jeg ble så overrasket da jeg fant den at jeg ble usikker på om den var japansk eller ikke, til tross for at jeg kunne lese noe av det som sto på den. Hvor den kom fra er jeg ikke helt sikker på, men jeg tipper jeg har fått den som en morsom, utenlandsk mynt hos en slektning. 

Tror du på skjebnen? 

Tonari no Totoro ♡

I går tok vi hurtigruten fra Svolvær til Bodø. Det var tungvindt nok å kjøre tur-retur, så retur igjen (eller tur, kall det hva du vil) tok vi med hurtigruten. Jeg har for tiden lyst til å få sett flere japanske filmer og serier, slik at jeg ikke glemmer språket med en gang, og så derfor filmen om Totoro da vi var ombord. Jeg følte det var obligatorisk etter alle bamsene jeg så rundt omkring, og siden jeg tross alt satte meg ned for å posere med en slik. Lite flaut at jeg ikke visste hva eller hvem jeg poserte ved da.

Men nå vet jeg bedre! Filmen var utrolig søt og jeg vil absolutt se den igjen, selv om den er mer en barnefilm. Jeg syntes den var utrolig godt laget, og jeg er overrasket over at den er så "gammel" at jeg faktisk er året yngre. Personene og handlingen var så godt laget, og jeg kunne godt sett en film nummer to hvis det hadde vært laget. Nå vil jeg bare ha min egen myke Totoro!

(Brannalarmen gikk mens jeg skrev, og jeg skvatt så av lyden at jeg holdt på å falle om. Det jeg skulle skrive videre falt bort i det jeg heiv på meg noen sko, rasket med meg boblejakken og sprang ned tre etasjer bare fordi at noen sikkert hadde latt grandisen stå for lenge i steikovnen og fått røyk da de tok den ut...).

Vet noen om noen andre bra japanske filmer? Jeg skal se "Norwegian Wood" snart.

Hvis noen skulle lure, så har det nesten ordnet seg med skolen. Vi får ikke poeng for det ene faget vi hadde, som var kalligrafi, og vi får bare delvis poeng for japansken. Ellers må vi gjøre ekstraoppgaver i tillegg til det obligatoriske i resterende fag. Utrolig kjipt å sitte igjen med lekser fra ett opphold vi ikke er på, men samtidig så er det fint å ha på CVen senere at vi har vært i utlandet. For jeg vil jo ha det med, og hvis ikke kunne jeg bare tatt fag her og ikke brydd meg med å gjøre det vi får tilsendt. 

Når det kommer til oppholdet så rammes jeg stadig av savnbølger. Sikkert forårsaket av mentale etterskjelv. Det er ikke sjeldent jeg tar meg selv i å dagdrømme om hverdagslige ting fra Japan. Noen ganger er jeg på tur inn i helsen i I-house, andre ganger står jeg i døren min og prater med Nancy, i kantinen og spiser sasami og skolen, den er jeg aldri på. Den har jeg fortrengt allerede. Sikkert fordi jeg enda sitter igjen med skolearbeid. 

Sushirestaurant!

Nå som alt begynner å komme litt på avstand tenkte jeg å skrive litt om de siste dagene i Japan. Det blir sikkert ganske likt innleggene jeg skrev da jeg var der, men samtidig så føler jeg at jeg har distansert det litt mer nå som jeg ikke lengre sitter midt i det.

Vi hørte om jordskjelvet dagen det var, fredag 11. mars, sent på ettermiddagen. Det var ikke før da vi oppdaget at det hadde vært uvanlig stort. Likevel bestemte vi oss for å dra ut på Fubar (utested) den kvelden, og ble dagen etter møtt av bekymringsmeldinger på facebook, melding fra skolen på mobilen og lignende. Det var vel da det begynte å gå opp for meg hvor alvorlig situasjonen var. Søndagen kom og vi var skuffet over å ikke ha hørt noe fra den japansken skolen vår, men i og med at livet gikk som vanlig, så følte vi ikke at vi trengte å bekymre oss. Hjemme virket alle rolige, og det eneste som var skummelt var alt Dagbladet og VG skrev om saken. Da selve jordskjelvet kom var vi så langt unna at det ikke målte mer enn 1 på richters skala, så vi var absolutt ikke rammet av verken skjelvet eller tsunamien.

De siste dagene våre i Japan var vi tre norske sammen veldig mye av tiden. Nå i ettertid skulle jeg selvfølgelig ønsket at vi hadde fått tilbragt mer av de siste dagene sammen med de andre internasjonale, men grunnen til at vi var så mye ilag var fordi vi alle var bekymret for hva som skulle skje videre, vi fikk snakket om hva vi ville gjøre dersom vi ble kalt hjem og lignende. I tillegg ble vi omtrent nedringt av media. Det ble avisintervjuer, radiointervju og vi måtte ta fellesbilde vi kunne sende dem. Vi var aldri bekymret for jordskjelvet eller tsunamien, men alt med atomkraftverkene var skremmende. Vi fikk ikke nok informasjon, og måten VG og Dagbladet presenterte alt var utrolig ubehagelig siden oppholdt oss i samme land. Det til tross for distansen mellom Fukushima og Fukuoka.

Nå som jeg er hjemme er det selvfølgelig bittert å ha avbrutt utvekslingen. Jeg hadde foretrukket å få fullført oppholdet mitt. Jeg savner mye med Japan. Maten vi alltid spiste til lunsj, favorittsjokoladen min, menneskene på I-house og Dormy Fukuoka, noen av lærerne, alt det nye og uoppdagede og alle planene jeg hadde lagt for de neste månedene. Dette skulle liksom være min ene sjanse til å dra ut, og nå sitter jeg igjen med blannede følelser. Jeg kunne godt ha tenkt meg til å dra igjen, men jeg vet at det aldri kommer til å bli det samme. Samtidig så vet jeg at ting ikke er det samme i Fukuoka som da vi dro. Mange av de andre har forlatt landet og det er ikke sikkert jeg hadde følt meg sikker der enda, selv om media i det siste har fokusert på andre ting, deriblant Libya. De siste dagene våre var ikke noe særlige i alle fall, vi var stresset, slitne og det var nesten en lettelse å sette seg på flyet for å endelig få slappet av. Jeg skulle gjerne dratt tilbake, men det får bli en annen gang et annet år. Forhåpentligvis kan jeg reise tilbake en dag og møte noen av de japanske fra I-house og reise til andre deler av verden for å møte de andre internasjonale. 

Jeg skulle virkelig ønske at jeg hadde tatt bilder av flere ting...  

Siste japanske måltid, og det var utrolig godt. En slags omelett over ris med pølsebiter.

Japanske godterier. Begge bildene er lånt fra facebook.

Totoro!

Nå er det litt over en uke siden jeg kom hjem. Dagen før jeg ringte hjem for å si at jeg måtte avbryte utenlandsoppholdet mitt, hadde mamma klargjort en pakke hun skulle sende meg. Den fikk jeg i steden da jeg kom hit forrige fredag. I tillegg hadde jeg gjennom mer enn femti timer med reise klar å spare på brevene jeg fikk den dagen jeg dro. Jeg ville vente med dem til jeg følte meg klar og kunne lese dem i fred og ro.

Yummy. I tillegg til masse smågodt (delt opp i poser slik at smakene ikke skulle smitte over på hverandre. Mamma er morsom), fikk jeg også lefser, bleking til å stripe håret, deodorant (de selger stortsett bare spray-on i Japan), tre blader, en avis, brunost og Sørlandschips.

Jeg fikk brev fra de japanske jentene på I-house, til tross for at jeg ikke har hatt så god kontakt med alle. Fikk også en liten gave fra ei av de internasjonale jentene som blir fin å ha når vi flytter.

For de som kan lese hva som står på brevene, så var det visst ikke enkelt å få med seg at navnet mitt uttaltes med en E. Samme med Marlene, så da ble det til av vi plutselig het navnene våre med A-ending i steden. Jeg tror ikke det var deres feil, men vår, siden vi alltid sa navnene våre som "Stineeee" og "Marleneee". Kanskje den lange lyden hørtes ut som en A? Ikke at det gjorde noe, men jeg skrev alltid navnet mitt ned katakana "ne"-tegnet og ikke "na".

Noe av det som var interessant med å dra til Japan og med oppholdet var selve folket. På den ene siden er de gammeldags, tradisjonelle og tungvindte, mens på den andre siden frigjorte, moderne og nærmest perverse. Rart, men sant.

Da vi skulle dra dit var det veldig tungvindt med mye papirarbeid, masse bilder og styr som måtte ordnes. Da vi kom dit måtte vi ta enda flere bilder og husleie og slikt måtte betales i bank eller kiosk. Jeg merket det ikke selv, men mange av de internasjonale guttene sa at en liten tur på butikken kunne ende i bukkekonkurranse, hvor det var om å ha det siste bukket. Hvis man ikke var i godt humør en dag skulle det skjules, for slike ting trenger man ikke å plage andre med. Det var i alle fall min oppfatning. Siden mange (alle) jentene gikk med høye heler og andre finsko hver dag, tipper jeg at det var mange som hadde vondt i beina, men å klage? Uaktuelt. Det merket jeg en gang i byen da hun ene snek seg til å sette seg ned nå og da. En ting jeg ikke likte er at de røyker inne. På utesteder og spisesteder, og det passet ikke meg i det hele tatt. Til neste gang jeg er i Japan, så håper jeg de har en røykelov på plass. Selv om utseendet var veldig i fokus, så virket det ikke som om tannhelse ble prioritert. Særlig ikke i form av reguleringer.

På den andre siden så er de så moderne på mange områder. De har automater for det meste, og man kan selv kjøpe seg en klase bananer på automat. Disse automatene sto over alt. I tillegg var gatene rene, til tross for at vi ikke kunne finne en søppeldunk noen steder. De fleste kameramerkene som vi er så glade i her i Norge er dessuten japanske. Når det kommer til klesstil var de fleste jentene veldig feminine med pensko, ordnet hår, veske og kjole/skjørt/shorts. Ikke rart når klesbutikkene oste av sløyfer, pudderrosa og blonder. Noen ganger kunne vi også observere jenter kledd i den berømte stilen lolita. De fleste av lolitajentene så ut som forvokste dukker med dukkehår, mengder av sminke, rosa kinn, pandasekk og dukkeklær. Skulle ønske jeg hadde turt å ta bilde av noen av dem.

Hm... Jeg vet ikke helt om jeg fikk fram det jeg ønsket nå, men ok.

Tirsdag 15. mars, like etter skolen var ferdig halv syv på kvelden, fikk vi mail fra skolen vår i Norge om at vi måtte reise ut av Japan og hjem. Vi fortet oss med å lete etter billetter, men det var vanskelig, så vi utsatte det til etter vi hadde fått mat i kroppen. Over midnatt var billettene bestilt og reisen hjem var et faktum. Pakkingen ble påbegynt og det ble ikke mange timene søvn den natten før vår siste dag i Fukuoka og Japan skulle påbegynnes.

Like etter vi sto opp dro vi på skolen for å si at vi skulle forlate. Vi ble ikke møtt av forståelse, men i det minste av aksept. Så var det bort til altmuligbutikken Donki for å kjøpe ekstra koffert og noen småting, spise en McDonald's cheeseburger midt på gaten og så hjem for å pakke ferdig. Noe jeg heldigvis ble kjapt ferdig med, for jeg ville gjøre andre ting den siste tiden min i Japan.

Utrolig nok hadde jeg ikke mer enn 20 komma noe kilo. Noen bøker ble sendt, men jeg har tydeligvis ikke kjøpt så mye mine to måneder i soloppgangens land.

Etter det avtalte jeg med noen av jentene på I-house at vi skulle gjøre noe før jeg dro. Først måtte jeg bare innom skolen for å si hadet til læreren jeg hadde fryktet i to måneder, og som jeg plutselig tenkte at jeg kom til å savne.

Da det var gjort skyntet jeg meg for å finne jentene jeg skulle ut å finne på noe med. Vi visste ikke hva vi skulle gjøre, bortsett fra at vi helt klart skulle ta purikura.

Etter å ha tatt bilder fotoboksene (jeg vil ha slike til Norge!), dro vi for å spise litt slik at jeg hadde mat i magen til den lange reisen. Jeg spiste en tradisjonell rett med omelett og ris og tomatsaus. Nam!

Selv om jeg hele tiden hadde klump i halsen, så visste jeg at det var de siste øyeblikkene mine med alle de flotte jentene. Vi dro også en siste tur innom Sunny, den lokale matbutikken som er åpen 24/7, slik at jeg kunne kjøpe "gaver" til familien. Hadde ikke akkurat så god tid til å få kjøpt inn noe på så kort varsel. Det morsomme var at Allena dokumenterte alt uten at jeg visste det. Hun tok til og med bilder av meg fra utsiden av butikken da jeg pakket varer. Hihi.

Så var det tilbake til I-house og avreisen var et faktum. Da jeg kom inn hadde nesten alle i bygget samlet seg nede for å ta farvell med oss. Det ble bildetaging, klemmer, gråt og avskjedsord. Alt var og er fremdeles utrolig trist. Jeg husker ansiktene til dem som gråt. Den ekle følelsen av at jeg kom til å forlate og kanskje aldri komme igjen...

Vi gikk ut for å ta et fellesbilde. Vaktmesteren var morsom og prøvde å ta bilde med kameraet opp ned. Så var det farvell. Vinke hadet til I-house, de internasjonale og de japanske studentene, japansklæreren vår som hadde gitt klassen fri for å ta farvell...

Vi ankom flyplassen i god tid trodde vi. Det var før vi oppdaget hvor problematisk det skulle være å få sendt all overvekten vi hadde sammenlagt. Heldigvis hadde vi god hjelp i jentene som fulgte oss. Da flyselskapet til slutt krevde 14 000 kr for å sende baggasjen vår, sendte vi bare et par kofferter med jentene som shippet dem for oss i steden.

Så var det å gå ombord på flyet og forlate Japan og Fukuoka. Helt uvirkelig.

En av de tingene som jeg er lei meg for at jeg ikke fikk opplevd er Cherry Blossoming. Man kunne merke at det var like før, siden de solgte "sakura" produkter i alle butikkene. Blomstringen har allerede startet litt, men vi fikk ikke tid til å se det på så kort varsel. Jeg hadde sett fram til å få ta masse bilder av blomstringen for det ser så vakkert ut på bildene, og har derfor gitt noen av de gjennværende jentene i oppdrag å ta bilder så jeg får se. I dag ble jeg derfor tagget på facebook i dette bildet:

Foto: Allena ♥

Vakkert ♥ Jeg kjente jeg fikk klump i magen da jeg fikk se hvilket bilde som dukket opp, og det gjorde ikke savnet etter Japan noe mindre. Men det var veldig flott å bli tenkt på.

Jeg har så mye jeg vil få skrevet ned, så mye jeg vil ha sagt, men jeg får ikke helt til. Jeg vet ikke hvor jeg skal starte, hvordan eller noe. Det er så vanskelig å stokke hodet riktig, når det føles ut som om jeg har spilt "52 - plukk opp" (hvis noen skulle være i tvil, så er det når man kaster en hel kortstokk på gulvet).

Alt er ikke tilbake til normalen her hjemme. Ikke i nærheten. På en måte føles det ut som om jeg aldri har vært hjemmefra. Ting er som før. Det var den følelsen jeg hadde forventet å få når jeg skulle komme tilbake i mai. Jeg har den nå. Nå som jeg egentlig skulle vært på I-house med alle de internasjonale og de japanske advisorene. Samtidig så ligger kofferten min på gulvet her. Jeg har ikke lyst til å se på innholdet i den enda, for det gjør alt mer virkelig. Det er på en måte godt å være hjemme, men alt hendte så fort. Jeg kjenner at jeg noen ganger "spacer" ut, blir fjern og er tilbake i Fukuoka. Jeg skulle ønske jeg hadde flere dager der til å komme meg, i steden for å bestille flybilletter og reise hjem med mindre enn 24 timer til å forberede meg mentalt, til å få gjort alt jeg ville gjøre og til å forstå at jeg skulle dra. Jeg tar meg selv hele tiden i å tenke at det er uvirkelig, for det er akkurat det det er. I tillegg begynner jeg å glemme japansken. Det er helt utrolig. Jeg har hatt japanskforelesning senest denne uken og har allerede begynnt å glemme språket. Dette lover ikke godt.

Hva skal jeg fortelle om Japan og oppholdet mitt der?

Jeg hadde planlagt å filme rundt i den ene alt-muligbutikken i Fukuoka lenge, men jeg utsatte det hele tiden, og så måtte vi jo plutselig hjem, så jeg gjorde det i all hast den siste dagen. Jeg vet at kvaliteten er... mindre god, men jeg hadde ikke tid til mer.

Butikken er i alle fall helt gal. De har puttet inn alt mulig, og det er ikke noe system for hva man finner hvor. Man kan finne sminke, løse øyenvipper, fargelinser, små møbler, sko, mat, elektronikk, sexleketøy, kofferter, klær, leker, vaskemidler osv osv. Jeg mistet alltid de jeg var der med når jeg dro dit.

Det er sikkert mange som lurer på hvordan alt har gått og slikt, men jeg er så sliten akkurat nå, at jeg får se om jeg heller kan oppdatere senere. Reisen fra Fukuoka i Japan til Svolvær tok meg 51 timer med ei overnatting i Oslo. Den natten har ikke vært i nærheten av å dekke det behovet jeg har for å slappe av og ta det med ro etter reisen, den siste uken og alt stresset.

Det er godt å endelig være fremme, selv om det er bittert å tenke på alt jeg gikk glipp av og ikke fikk oppleve. Jeg må bare lære meg å leve i nuet.

Forteller mer senere!

Bildet ble tatt den siste dagen. Det er meg, Emily, Jo sensei (lærer) og Kurtis. Emliy og Kurtis var de eneste som ble igjen av klassen. Vi var 11 stk opprinnelig.

Dette har vært en tung dag. Det har vært mye usikkerhet, mye fram og tilbake, men nå er det bestemt. Vi drar hjem fra Japan. Det er utrolig trist å vite at dette er vår siste natt her, og at vi virkelig skal hjem til kalde Norge i morgen. Skolen vår i Bodø har beordret oss hjem, og vi var alle enige om å dra så snart noen krevde at vi skulle det. De fleste andre europeerne drar også hjem, så stemningen er ikke noe særlig her på huset.

Det var trist at oppholdet måtte ende slik...

Skolen har endelig tatt seg bryet med å kontakte oss. Vi ble innkalt til møte i dag som ikke var noe annet enn bortkastet tid. Vi fikk ikke høre noe annet enn hva vi selv har lest oss til, og at han selv ikke skjønner hvorfor mange av de internasjonale ønsker å reise hjem. Det virker til nå som at flere heller vil se hva som skjer videre utenfor Japan, enn å sitte her og vente på hva som skal skje videre. Vi norske vet ikke hva vi skal gjøre eller tro, og venter foreløpig på at statens strålevern skal ha et møte iløpet av dagen. Hovedsaklig ønsker vi å ta en avgjørelse etter hva ambassaden, staten, skolen og foreldrene våre gjør, men også etter hva de andre internasjonale bestemmer seg for. Det virker som om at ingen vil være dem som sier "ok, vi drar", og mange bare venter for å se hva de andre gjør.

Alt virker fremdeles trygt, og nå begynner det å bli slik at vi ønsker å dra hvis alle andre drar. Oppholdet blir garantert ikke det samme dersom det skulle vise seg at de fleste rømmer landet. Drar alle de franske er halve japanskklassen borte, drar andre i tillegg, begynner det å bli få igjen. Jeg vet ikke helt. Det er umulig å ta en avgjørelse enda, og jeg føler vi bare må vente og se enda litt til. Hvis vi skal fortsette å være her, så håper jeg det ikke ødelegger resten av oppholdet. Akkurat nå brukes mye tid på å oppdatere nyhetssider, sove dårlig og prate om alt som har hendt. Det sliter på energinivået vårt. Det hjelper heller ikke at journalister ikke bryr seg om tidsforskjellene eller telefonkostnadene og ringer når det passer dem best.

Vi gikk på skolen i dag. Spente på om det ble noen informasjon om alt som hadde hendt og spente på hva de ulike lærerne kom til å si.

På den første forelesningen så vi opptak fra en kyogen forestilling, som jeg skrev om den første dagen her. Akkurat som om det ikke var kjedelig nok å se greia i virkeligheten, så måtte vi se den på film også. Like før vi skulle gå tolken en liten kommentar om jordskjelvet "Wasn't it awfull?". Akkurat da føltes det ut som om vi var i et annet land hvor det ikke har skjedd noe spesielt.

Neste lærer er vanligvis en energibombe som springer fram og tilbake og virker veldig energisk fra det øyeblikket hun setter øynene på klasseromsdøra. I dag gikk hun i stillhet fram til plassen sin. Under oppropet hørtes det ut som om stemmen skulle briste og hun virket som om hun var på gråten. Vi tok alle et øyeblikk stillhet med bønn for de som er rammet. Sønnen hennes går visst på skole i Tokyo, så jeg kan forstå at hun er bekymret.

Lærer nummer tre virket totalt uberørt. Hun spurte om hva vi hadde gjort i helgen, og da noen svarte at vi hadde vært redde, så forsto hun ikke først hvorfor. Vi fikk beskjed om å leve de normale livene våre og om å gi til veldedighet når det er tid for det.

Den siste læreren var han vi har i økonomi. Han pratet litt om atomkraftverkene og fortsatt med hvordan det kan komme til å påvirke den japanske økonomien.

Det var så ulike inntrykk fra de forskjellige lærerne. Det ser ikke ut til at vi kommer til å få noen som helst form for informasjon fra skolen og det internasjonale kontoret her. Det i seg selv bør vel kunne være betryggende? I Norge er man i alle fall mye mer bekymret for hva som skjer her og hva som kommer til å skje videre. Å på grunn av det har vi blitt intervjuet av Avisa Nordland og ringt av NRK radio i Bodø.

Det kan sies at AN artikkelen er mer eller mindre korrekt, men det føles ut som om de får det til å høres verre ut enn det er. Jeg syntes ikke det er så morsomt at de har intervjuet en kvinne som overlevde tsunamien i 2004. Hun var virkelig et offer for tsunamien og dette vekker vonde minner, mens jeg ikke føler at vi er noen offer i det hele tatt. Vi har det bra her, vi merker så lite og vi føler oss trygge per nå.

Siden det er nasjonal krise i Japan, tenker jeg at det er lurt å oppdatere ofte. Det er mange som har ringt mamma, og jeg skjønner godt at det er grunn til bekymring når folk ikke vet hvor vi er. Her er et kart som viser Japan:

Jeg befinner meg i Fukuoka, som er på den sørligste hovedøya. Jeg regner med at de fleste har fått med seg hvor på kartet Fukushima er (like over Tokyo). Avstandene er derfor ganske store.

Selv om vi norske er bekymret for situasjonen etter å ha lest på dagbladet og vg, så er det betryggende å lese på andre sider som UD, Statens Strålevern og til den norske ambassaden i Japan. Vi har foreløpig ikke mye å frykte, men det er jo alltids et "worst case scenario". Sjansene er ikke så store, men det at de i det hele tatt er der er skremmende. Særlig når alle andre tar det så rolig. Vi dro til byen i dag for å spise is sammen med flere av de andre internasjonale og noen japanske jenter, og ingen viste noe tegn til bekymring.

Så lenge vi bare følger med på hva som anbefales å gjøre, så tror jeg alt skal gå bra.

Nå vil jeg ikke lese mer om atomkraftverkene. Nettavisene kaster ut så mye informasjon at jeg ikke får samlet den inn, bearbeidet den og forstått hva som kommer til å skje videre. Med ekspertuttalelser, liveopptak, ord jeg ikke fullt ut forstår, bilder og overskrifter som sier at radioaktiviteten kan nå Norge, så er det vanskelig å få den kontroll over hva som skjer akkurat nå.

Det er så vanskelig å skille mellom hva som sannsynligvis kommer til å skje og hva som er oppblåst av media. Jeg vet bare det at jeg ikke akkurat føler meg trygg når jeg leser om nedsmeltning, sammenligninger med Tsjernobyl og radioaktivitet som kan nå Norge. Nå Norge?! Jeg er jo mye nærmere, jeg er jo rett her.

Jeg er bekymret. Jeg vet ikke engang om jeg trenger å være det. Men jeg stoler på at skolen kommer til å gi informasjon dersom det skulle vise seg at Fukuoka blir rammet.

Hele dagen har vært rar. Mange inntrykk, aviser i Norge som har kontaktet oss og venner som forsikrer seg om at vi lever og har det bra.

Tidligere i dag oppdaget jeg denne artikkelen om oss på skolens avisside. Jeg vet ikke helt hvordan situasjonen er for oss her i sør, men det virker mye mer alvorlig sett fra et norsk perspektiv enn fra hvordan alt oppfattes for meg her. Vi har ikke snakket med så mange japanere i dag, men de oppfører seg i alle fall forskjellig. Noen tar alt veldig alvorlig mens andre nesten blåser litt av det. Jeg vet ikke hva jeg skal tro.

Hei alle sammen!

Alt står bare bra til med oss. Det er hyggelig å vite at så mange kjente og ukjente mennesker bryr seg.

Jeg skjønte ikke alvoret først. Japansklæreren vår blåste av det da en av medstudentene våre nevnte det, og sa at det var jordskjelv i Japan stadig vekk. Derfor tenkte jeg ikke så mye over det da det begynte å komme artikler om det på nettavisene, men etter hvert oppdaget jeg hvor alvorlig det faktisk var. Business-læreren vår fortalte at Fukuoka hadde hatt et mindre skjelv på 1 på skalaen, men jeg tror ikke det var noen som kjente det.

Det er surrealistisk å se bildene og filmene hos nettavisene. Det er ufattelig at jeg er i Japan akkurat nå mens det har vært jordskjelv, etterskjelv, det er unntakstilstand ved to atomkraftverker og bølger har skylt over land og skapt store ødeleggelser. Jeg merker jo ingenting. Jeg merker at facebook er oversvømt av beskjeder om at folk er i god behold, jeg merker at mange er bekymret og ikke vet hva som kommer til å skje videre, men jeg merker også at folk lever sine normale liv. Vi gjør lekser som normal, går ut som normal og det er trening av en eller annen sport utenfor vinduet mitt som normalt.

Jeg føler meg utrolig heldig for at jeg er så langt sør i Japan. At vi er på motsatt kyst og vi ikke merker noe her. Jeg sender alle gode tanker til alle mennesker der ute som har mistet noen, mistet hjemmet sitt eller har måttet flykte fra hjemmet.

Andreas fikk pakke hjemmefra her om dagen. Jeg tror jeg var minst like spent som han da den skulle åpnes.

Han tok seg god tid, noe som passer meg dårlig. Utålmodig? MHM.

"Eh....???!!"

"Hm... hva har vi her?"

"JAAAAAAAAAAAAAAAAAAAAAAAAAAAAAA!!!!!!!!!"

Gjennsynsgleden med den grønne posen var altså veldig stor. De har tross alt ikke smågodt her! (kanskje ikke så rart siden det er en flott smittekilde og folk tross alt går med munnbinn her for å ikke bli syke/smitte andre)

Han fikk også masse annet forskjellig godterier, kamera, Donald-pocket osv. Jeeei. Poser fra Mix var sannsynligvis mest verdsatt.

...Det var i alle fall der jeg snek til meg et par godbiter... Blunk blunk.

Tiden går så fort! Om bare noen dager er jeg halvveis i oppholdet, og jeg kan nesten ikke tro det begynner å bli flere uker siden vi var i Thailand, selv om jeg blir påminnet Thailandturen hver dag siden den ene armen min flasser... Buhu.

Tilbake til poenget.

Favorittoutfitet (siden jeg tar bilde av dagens antrekk hele tiden... høh). Hvit sommerkjole, barbeint og stort smykke i solnedgang.

Favorittøredobber og hårfrisyre. Det er få øredobber jeg tåler, men disse er snille med ørene mine og hårfrisyren var for en gangs skyld ikke rett ned eller i hestehale. Jeg er så lei av håret mitt nå!

Favoritten blant mine "første gang"'er den siste tiden må være baseballkampen jeg akkurat var på. Det var ikke så kjedelig som dem skal ha det til, selv om vi dro før dem var ferdig og jeg egentlig ikke fulgte med. Det beste var pannekaken med jordbær som jeg kjøpte og alle ballongene som ble sluppet løs.

Favorittsted.

Som om det var noen overraskelse...

Mandagene er som dette.  Her er tirsdagene mine som student i Japan.

★ Tradisjonell Kultur B, kalligrafi.. Det starter med at jeg har første time klokken 9. Det er ukas morsomste time, men den hadde nok vært hakket morsommere dersom jeg ikke var så utrolig trøtt hver gang. Vi får se hvordan vi skal male ulike kanji, katakana og hiragana og hvordan strøkene skal være. Det er seriøse greier altså. De første gangene var jeg totalt elendig. Jeg fikk ikke til å lage blekk (for når vi lager den selv så får vi vår egne personlige nyanse av sort...), strekene mine var elendig og alt så ut som et søl. Det har heldigvis blitt bedre etter hvert. Læreren vår er interessant. Mannen ser ikke ut til å være 50 år, og kunne lett bli tatt for å være i tredveårene. Han har alltid dress, teddybjørnklokke og rare historier som kan være morsomme til tross for at han ikke prater engelsk. Og måten han sniffer på blekksteinen... Haha.

★ Japansk skriftlig. Samme som mandager. Skulle egentlig ikke hatt det på tirsdager, men læreren har fått ny jobb, så vi gjør oss ferdig med hele faget innen 1. april.

Fri i fire timer (som skulle vært seks). Lekse, sove og spise står ofte på planen i fritimene.

★ Japanese business costums and communications. Ikke verdens mest spennende fag. Kanskje fordi det starter 16.50 og avslutter 18.20..? Faget omhandler hvordan kommunikasjonen og kulturen innen japanske bedrifter er og om hvor mange år læreren har studert i utlandet ("When I was studying in XXX in year XXXX...."). Vi skal besøke Toyotafabrikken her, og det kan vel bli interessant.

Etter det er nesten dagen over. Spise middag, gjøre lekser, se serier og slikt gjøres slike dager.

Her er litt av kalligrafien min. De mørkeste er fra i dag, den nederste, lyse i midten er navnet mitt og de andre er fra en eller to av de andre gangene.

Navneskiltet utenfor rommet mitt. Etternavnet er bra, Sorensen, men fornavnet? Sutain som uttales Stain. Stygt! Jeg visste det selvfølgelig ikke i starten, så da var det bare "Åhh, kuult! Navnet mitt på japansk!". Nå er det ikke like kult lengre når jeg vet hvordan det egentlig skal se ut.

Når man kommer inn på rommet er det først en liten gang.

Så en liten benk og et kjøleskap og klesskapet ved siden av.

Toalett på venstre side. (dopapiret mitt lukter BLOMSTER)

Etter toalettet kommer badet og så selve rommet mitt. Det er ikke så veldig hjemmekoselig, siden jeg ikke har så mange personlige ting.

Den ene veggen min er helt hvit. Vet ikke helt hva jeg kan gjøre med den, bortsett fra dette. (noen som ser noen kjente fjes?)

Og dette brukte jeg to måneder på å få vist fram. Lite har endret seg på rommet siden jeg kom, og jeg avventet å ta bilder i tilfelle jeg kom til å gjøre det mer meg. Hva skjedde? Jo, jeg klistret på et par nye bilder på veggen og flyttet senga. Kunne visst det samme uka jeg kom hit.

Det er så morsomt! Purikura kalles det, og for under 30 kroner fikk vi låne kostymer, briller og tatt bilder. Kawaii shashin!

Jeg har vært så treg med å vise fram rommet mitt! I dag fikk jeg tatt en del bilder, og i morgen tar jeg resten. I mellomtiden. Her har dere badet mitt. Utrolig fancy. Null hylleplass, to skap under vasken og et sted jeg kan henge håndduker.

Det er veldig simpelt, og blir lett rotete, men jeg liker det lille badet mitt. Andreas kaller sitt kjøkken av en eller annen merkelig grunn!!!?

PS: Anne (fikk ikke til å svare på bloggen din), jeg og Andreas deler ikke rom nei. Det er for små rom og egne gutte og jenteetasjer, i tillegg er skolen kristen. Men det er godt å ha et eget fristed :)

Gif fra animeen jeg ser på. Flott, to ting som kan strykes fra listen.

Rommet er pent og ryddig, og jeg startet med å ta bilder for å vise det fram i dag. Tenkte bare å vise fram puta og dynen i dag, som er unormale nok i seg selv.

Puten er ikke en vanlig pute. Først trodde jeg den var fylt med bønner, men innså etter hvert at det var mer som mange små sugerørbiter inni. Den er pitte liten og putetrekket er som et åletrangt ballerinaskjørt som ikke dekker hele greia. Wft liksom.

Apropo det å ikke dekke hele greia... Sjekk dynetrekket!!

I starten syntes jeg det var utrolig ekkelt, og en morgen våknet jeg og dyna var snudd!! Haha!

Heldigvis har jeg fått skaffet meg en ordentlig pute. Hadde ikke overlevd to måneder til på bønneputa (som jeg fremdeles kaller den).

Fredagskveld, og her sitter jeg med sjokoladeis, sjokolade og to liter Vitamin Guard. Herlig. Det sto ikke noe om smakene på isene på engelsk, men jeg klarte å tyde tre av fire. Jei, japansken min kommer seg! Jeg ville egentlig prøve den jeg ikke skjønte, men sjokolade virket godt og trygt. Nam.

Mens halve huset er ute og gjør byen utrygg sitter jeg hjemme i kveld. Av en eller annen grunn føler jeg meg utslitt, og at jeg heller får ta det igjen i løpet av helgen. Jeg må dessuten få meddele at rommet herved er ryddig! Jeg er så stolt av meg selv! Skal pynte det litt opp, så tar jeg bilder i morgen når det er dagslys. Jess. Tok meg bare to måneder.

Ved Hawkstown, en liten sykkeltur unna, finner man Yahoo! Dome, et kjøpesenter med GAP, Starbucks, kino, McDonalds, spillearkade og andre småting. Softbank Hawks er baseballaget til Fukuoka, og de spiller i Domen. I tillegg skjer det også andre arrangementer der, som et bilshow som var forrige helg.

På søndag skal jeg sjekke ut en baseballkamp. Det kan bli interessant, siden jeg aldri har vært på noe slikt før. Jeg fikk inntrykk fra bloggene til de som var her i fjor at det ble veldig kjedelig etter hvert. Jeg skal gi det en sjanse. I verste fall tar jeg meg en tur på Starbucks eller noe.

Dette bildet ble tatt for noen uker siden på sykkeltur. I bakgrunnen ser man Fukuoka Tower som vi bor et kort stykke unna, et Hilton-hotell hvor de selger Helly Hansen klær og stranda er der borte et sted på den andre siden. Det ble også tatt før sålen falt av den ene skoen min. Takk og lov for at det hendte akkurat i det jeg kom inn på hotellrommet i Bangkok. Vi bor i utkanten av byen, like ved en gate som er proppfull av indiske restauranter. Det er ikke verre enn at det går an å sykle til sentrum, men det er foreløpig for kaldt. Gleder meg til å slippe unna tykke jakker, digre skjerf og votter!

Jeg hadde med meg brunost til lunsj, og da vi plutselig oppdaget at vi satt rett ved siden av bordet til to japanske jenter vi kjente igjen. For en uke siden hadde vi "visitor conversation" i japansken, hvor vi måtte holde samtaler med noen japanske elever, og det var tilfeldigvis to av jentene både jeg og Andreas hadde pratet med som satt der. Morsomt, så vi inviterte oss selv til å sitte sammen med jentene. Siden jeg hadde planlagt brød med brunost til lunsj, var det ekstra interessant å gi jentene hver sin skive med brunost som pålegg. Jeg satt og ventet i spenning. Hva kom reaksjonen til å være? Var det ekkelt at osten kan sette seg fast i ganen? Smaken? Det i det hele tatt å ha brødmat til lunsj?

Ble nesten skuffet da den ene jenten utbrøt "Oishi" som betyr "delicious". Jeg vet fremdeles ikke om jeg tror helt på det eller om de bare var overhøflige.

Like etter kom et par av amerikanerne her bort og fikk hver sin skive med brunost, og nok en gang: alt gikk ned! Jeg klarte fremdeles ikke å tolke om de bare var høflige eller ikke, men jeg får nøye meg med at kommentaren "not that bad" betyr at det var greit.

Det ble arrangert farvelfest for to av jentene på I-house i dag, for skoleåret er ferdig for dem nå, og de skal dra hjem. Syntes det er dumt at ikke alle drar samtidig, slik man kan risikere å bli kjent med noen som drar like etter man selv har kommet hit. I tillegg har de japanske studentene ferie i to måneder framover. Mange skal bruke den på utveksling i en måned til England, USA, Australia osv, mens andre skal på jobbjakt i de store byene. Så da føles det så dumt å bli kjent med mennesker man sikkert ikke får sett igjen, selv om de er veldig ivrig etter å få oss som facebookvenner. Her kommer de nemlig bare bort slik:

"Hi, nice to meet you. I'm (ukjent og vanskelig navn som jeg sannsynligvis ikke klarer å oppfatte før etter et par gjenntagelser), what's your name?"

"Nice to meet you to. I'm Stine."

"Stina? Where are you from?"

"Norway."

"AhhhhhHHH!!!!!!??? You live at I-house? You have facebook?"

"Yes..."

Og vips. Mobilen fiskes opp fra lommen og facebook er oppe, klar til å legge til nye bekjentskaper.

Noen har forresten allerede lagt ut bilder på facebook fra kvelden, som ble avsluttet for to timer siden omtrent. Flott snapshot av meg altså... Ettervekst ned til skuldrene. Seriøst. Jeg MÅ ta tak i det der håret snart... Så er spørsmålet. Tør jeg å gjøre det her?

I steden for å dra på prisjakt som jeg nevnte i går, dro vi til en tradisjonell japansk restaurant for å spise lunsj i dag. Vi ble tatt med til et privat rom som skoene ikke fikk være med i, og plasert på et bord på gulvnivå med plass til beina under. Etter en liten stund ble noen store brett med mat satt foran oss, og jeg ble med ett skeptisk. Rå fisk, stekt fisk, fiskeris, suppe og tofu. Det første jeg tenkte var:

"1500 Yen (ca 106 kr) for dette? Jeg kommer til å gå her fra sulten..."

Og, det gjorde jeg forsåvidt, men bare litt. Maten var veldig annerledes enn hva jeg var vant til, og det er jo litt morsomt med en slik opplevelse.

★ Suppen. Den var ok, men ville heller gjettet at det var noe telignende, og ikke suppe. Jeg liker ikke te.

★ Tempura. Det var fritert scampi og noen grønnsaker. Den ene grønnsaken var kjempegod!

★ Pudding. Smakte såpe(?).

★ Tofu. Nam! Hadde aldri trodd jeg skulle like tofu, men hei, det var jo godt. De brungrå greiene som ligger i bladskålen var fisk, og det smakte på en måte for mye fisk. Ikke godt.

★ Krabbegele. Eh, trodde ved første øyekast at det var gummigodterier, men det så egentlig mer ut som en moset crabstick blandet inn i blank gele. Ikke helt min ting.

★ Ris. Ris med fisk i? Ikke min ting, men spiselig.

★ Sashimi. Okei, rå fisk? Jeg var skeptisk først, men siden det ikke smakte noen ting og såvidt noe etter jeg helte sausen over, så klarte jeg å hive i meg tre av fem biter. Ikke verst til å være meg altså. Salaten var forresten veldig trygg og god.

Etter det veldig interessante måltidet hvor nærmest alle bortsett fra de franske satt og pirket i maten fikk vi servert en kule med is. Smakene vi kunne velge mellom var grønn te, vanilje og søte, røde bønner. Gjett hva jeg valgte?

Etter måltidet dro de fleste tilbake, mens Marlene, Andreas og jeg ble igjen i Tenjin for å finne noe annet å spise. Valget var ikke så hardt etter en liten gåtur.

White mocca ♥♥♥ Mmmmmm...

Dersom det ikke blir undervisning en dag, betyr det make-up classes en annen dag for å ta igjen det man har tapt. De fleste fagene har lagt opp til at vi skal ha 15 forelesninger, mens japansken har 30 per fag. Disse såkalte make-up klassene er lagt til lørdager! Wæ...

"Please write and practise your hiragana in the weekend" er en veldig morsom setning å høre når man vet at "weekend" betyr søndag. Øv på søndag dere...

I går hadde vi vår første lørdagsskole, som besto av japanskprøve fra kapittel 2 og buisness management som er ferdig 17.50(!). Prøven gikk ok, men hvis man ikke har 80 % eller mer bestått må man ta den igjen. Det er ikke så farlig da, for man tar nøyaktig den samme prøven om igjen. Null stress. Jeg overlever stryk når det er slik. Vi skulle egentlig på prisjakt, men flyttet i steden prøven slik at vi skal gjøre det på mandag. I tillegg skal vi spise tradisjonell japansk mat med japansklæreren til lunsj. Det kan bli interessant.

I nærheten av hvor jeg bor er det en kanal som renner innover fra havet, og det er bygget bruer over den hver 200 meter eller noe (ikke regn med avstandsberegningene mine...). Syntes det er så flott å se hvordan vannet lyses opp av alle gatelyktene, bygningene og bilene. Siden enkelte ikke var tålmodig nok til å vente lengre, ble det bare bilder med samme motiv.

Det er så mange fotobokser her, og de er så morsomme! Bakgrunnen blir spesiell, man kan redigere dem i ettertid og øynene blir så digre automatisk. Har lyst til å prøve om og om igjen, slik at jeg får taket på det, for jeg har ikke forstått dem helt enda. Bildene som blir skrevet ut er mikroskopiske, så alt som jeg har redigert vises ikke, og da er jo litt av poenget borte. Man kan redigere inn tekst, skifte øyefarge, hårfarge, legge på sminke og lignende, men siden det går på tid gadd jeg ikke å bruke tiden på det.

Sløyfer er en stor ting her. Du finner sløyfer på det meste. Alt fra sekker, klær, hårspenner og annet accessories. Det er nok fordi jentene her er glad i det feminine og derfor går i shorts, skjørt, kjole og høye heler hver eneste dag her selv om det er iskaldt og jeg selv holder på å fryse i hjelp. Selv inne på skolen er det kaldt. Når høye heler er nevnt så må jeg også få med det at enkelte av jentene ikke er i nærheten av å takle høyden på skoene. Jeg har sett jenter med 5-10 cm heler som faktisk får skosålen ned i bakken mens de går. Ikke særlig pent å se på.

Uansett. Jeg liker jo sløyfer jeg og. Til en viss grad. Så kjøpte meg et par sløyfeøredobber til en billig penge her om dagen.

Har egentlig lyst til å bare løpe rundt i butikkene og kjøpe alt mulig, men jeg vet samtidig at pengene jeg har skal holde enda noen måneder, det er vanskelig å finne riktige størrelser her og jeg vet ikke hvor jeg skal lete for å finne bra plagg, så det får bli senere. Gleder meg til å finne sommerklær!

Da jeg først kom til I-house og så utsikten min, trodde jeg at alt jeg kunne se var en skummel bakgate, men så viste det seg at det er skoleveien...

Ellers så har jeg en fantastisk utsikt mot bygg, himmel og et Hiltonhotell. Hiltonhotellet er det bygget heeelt der borte til venstre. Ved den lokale stranden.

Sist, men ikke minst har jeg utsikt mot kabler. Masse kabler.

Jeg bør vel vise fram rommet mitt snart..?

Det trenges en liten rydderunde her først, men en ting er sikkert. Innen vi drar på vinterferie, så skal rommet være strøkent. Jeg mener det. Helt seriøst. Ikke tvil alle dere der hjemme som vet hvordan rommet mitt har tendenser til å bli. I dag skal vi forresten bestille ferien. 10 dager til vi drar, jeei!

Gjett hvilken som var best!

Det er første gang jeg har følt meg som en turist siden jeg kom hit. Rart, men har faktisk ikke ment at jeg har vært så turistaktig tidligere. Har jo tatt en del bilder, men samtidig, jeg gjør jo det hvor som helst. I dag dro vi til Dazaifu Tenman-gū, en shinto shrine.

Vi var ikke de eneste som tenkte at en søndagstur til Dazaifu kunne være fint.

Jeg har innsett i dag at selv om det er meg det blir tatt bilde av, så betyr det over hode ikke at det er jeg som kommer i fokus...

Ny jakke forresten! Hvem er det som er så dum at de glemmer å ta med seg mer enn en supertynn jakke liksom...

Etter å ha fått hentet "alien registration"-kortet vårt, så kunne vi dra for å kjøpe oss mobiler. Det er litt tungvindt når all kommunitasjon alltid må foregå på facebook, særlig siden man ikke går rundt med facebook over alt. Jeg fikk kjøpt meg en "lekker", hvit og lang klapptelefon med kontantkort for 6-700 kroner som forhåpentligvis funker fint de neste månedene. Jeei!

Min japanske og min norske telefon sammen. Vet ikke hva jeg syntes om den nye helt enda. Jeg har tre nummer, aldri prøvd å sende melding og det er ikke spill på den. Men så har den japansk/engelsk ordbok, som man bli nyttig når jeg har lært meg flere tegn.

Jeg er glad vi ikke har de samme mobiltrendene i Norge som her, for her er det tydeligvis jo lengre, jo bedre. Jeg må forresten få "pimpet" mobilen etter hvert, siden de fleste internasjonale har samme hvite eller sorte mobil. De japanske jentene her har svære bamser og andre dingsebomser hengende fra mobilen sin, så får se hva jeg finner meg.

Jeg kjenner at feberen har tatt meg, noe som passer utmerket når man går på en skole hvor oppmøte er en del av karakteren og når man i japansken har prøve fire ganger i uken. Det er med andre ord ikke lagt opp til at man skal ha mulighet for å være syk. I morgen er det kapittelprøve, og jeg kan ikke vente på å sette meg ned med ord og setninger på japansk som skal inn i hodet mitt til i morgen. Jeg skal riktignok ha enkelte (alle) ord i hodet allerede, men når hodet føles tett og tungt er det å lære japansk sannsynligvis like enkelt som å lære hunden vår å si mamma.

Fram til mandag må jeg

♥ Få unnagjort morgendagens prøve

♥ Lære meg tegnene for ta, chi, tsu, te, to, da, ji, zu, de, do, na, ni, nu, ne, no, ha, hi, fu, he, ho, ba, bi, bu, be, bo, pa, pi, pu, pe, po, ma, mi, mu, me og mo på hiragana. Skal visst allerede kunne a, i, u, e, o, ka, ki, ku, ke, ko, ga, gi, gu, ge, go, sa, shi, su, se, so, za, ji, zu, ze og zo. Hjelp!!

♥ Ha klart et arbeidskrav i Praktisk Eiendomsmegling 3, siden jeg visstnok skal skrive en bacheloroppgave mens jeg er her

♥ Bli frisk slik at jeg kan dra på utflukt på søndag

Skolearbeid i helgen i mitt hjerte. Vel, det slår i det minste ikke neste helg... Da skal vi ha lørdagsskole..!

Jeg føler ikke vi har kommet i gang med skolen enda, siden jeg enda ikke har hatt alle fagene. Neste uke blir nok min første fullstendige uke, for jeg fant ut i dag at jeg skulle bytte bort History of Japan og Japanese politics and forign polisy mot Business customs and communications og Traditona culture of Japan. Siden det sistnevnte faget startet i går og jeg ikke klarte å være våken til å møte opp klokken ni, så får jeg se hva det er for noe fra og med nesteuken. De fleste fagene har introduksjon som den første forelesningen, så derfor har vi ikke kommet i gang med noe enda, bortsett fra kalligrafi som vi hadde i dag. Kan nesten ikke vente til neste time! Gleder meg!

Så var det det å lære japansk. Det er ikke enkelt. Vi har forelesning fire ganger i uken, og må gjøre lekser og forberedelser til hver eneste time. Læreren går gjennom alt i et høyt tempo, og det virker som om de fleste tar alt så ekstremt raskt. Det gjør ikke jeg. Hjelp!

Den første forelesningen fikk vi et par minutter på oss til å memorere følgende:

Hajimemashite, Stine desu. Norway kara kimashita. Seinan daigaku no ryuugakusei desu. Senmon wa bijinesu desu. Shumi wa shashin desu. Doozo yoroshiku onegaishimasu.

Hææ? Hvem tror hun jeg er? Jeg klarte selvsagt å rote alt til, si at jeg har fotografering som hovedfag og buisness til hobby. Og det merket jeg mens jeg sa alt, og læreren merket det ikke. Kunne kommet unna med det hadde jeg bare fortsatt og latt som ingenting, men neida... Rotet det til i steden.

Vi har også allerede klart å ha en gloseprøve, lekser som går på å spørre etter telefonnummer og klokken skal vi være ganske så flink på. Jeg merker noe går inn, og det er jo flott. Med dette tempoet, og det at vi har vært her i underkant av to uker, så er jeg spent på hvor mye jeg kan når jeg er ferdig med semesteret.

Jeg har hele tiden vært litt skeptisk til å dra et sted for å spise nudler til middag, for det ser ikke akkurat fantastisk godt ut. For noen dager siden dro vi for å spiste "famous ramen". Man gjør bestillingen ved å legge penger på en automat og så trykker man på bildet for den retten man vil ha. Ganske greit system. Vi fikk velge mellom privat rom og selve restauranten, så vi valgte privat rom. Det betydde hengere på veggen, kran til å ta vann, en liten luke som maten kom fra og tørkepapirholdere på veggene.

Vi fikk et skjema vi måtte fylle ut for hvor krydret nudlene skulle være, kjøtt eller ikke, løk eller ikke osv. Det ble veldig godt syntes jeg. Det er forresten ikke mine ramen på bildet, mine så litt kjedelig ut.

Vi har forresten startet på skolen. Har jeg nevnt det? I dag hadde vi kalligrafi den første timen og nå starter snart timen med buisness customs and communications. Har bare en seks timers pause i mellom. Bør nok klare å gjøre noe med den tiden etter hvert, men i dag ble det bare sløving.

I går kveld dro vi en liten gjeng for å bowle. Greit nok, det er ikke så veldig stor forskjell fra å bowle i Norge, men enkelte ting var ikke helt likt. For det første så var det minst 30 baner der, de hadde egne, koselige sitteplasser med henger til klær og hylle til andre småting og sist men ikke minst så måtte man få skoen ut av en automat. Skostørrelsene gikk på centimeter, og ingenting annet, så man måtte bare satse på hvor lange føtter man har. Heldigvis målte jeg beina mine for sånn... 7 år siden, og jeg har ikke vokst i beina siden da, så min størrelse var det ikke noe problem med. Det var verre for amerikanerne som ikke vet hvordan det metriske systemet fungerer.

Det ble oss jentene...

Mot guttene...

Ble litt skeptisk i starten da de første kulene jeg så var disse...

Hvem som vant snakker vi ikke om...

Ah, se den fine, nydelige, rosa sykkelen min. Jeg kjøpte den her om dagen, og er allerede veldig glad i Pinky, som jeg kaller henne (han?). Det er så kjekt å bare sykle bort til butikken, slenge matvarene i kurven og sykle tilbake. Dette er et sted hvor motbakke er et ukjent ord og sykkel er noe alle har, så da fant vi ut at det var best å anskaffe sykkel. I tillegg var det kjempebillig. Hentet henne hjem fra butikken for bare 650 kroner. En ny sykkel til så lite? Det fulgte i tillegg med en ekstra lås, nøkkelring med en rosa stjerne, dynamolys og kurv. Billig! Jeg får nesten lyst til å ta henne med meg hjem til Norge, men tror dessverre hun må bli i hjemlandet sitt.

Legg merke til støtten. Hallo, så smart!

Indisk mat er så utrolig godt, og alle krydrene de bruker kan ikke sammenlignes med den litt smakløse japanske maten vi har spist til nå. Men nå blir det ikke noe mer indisk mat på oss. Jeg ble dårlig i magen av maten, mens Andreas ble syk. Han er allergisk mot nøtter, og hele opplegget har skjedd før. Det var ikke enkelt å skille mellom matoforgiftning og allergisk reaksjon, så det tok en stund før vi tok til vett og tilkalte hjelp.

Nanbrød ♥

Da jeg oppdaget hvor dårlig han var løp jeg gråtkvalt bort til nærmeste advisor på etasjen og banket på døren for å få hjelp. Han ringte etter sykebil, og den var på stedet etter et par minutter. Det sto så dårlig til at Andreas ikke kunne gå selv, så tre ambulansemenn kom inn på rommet for å hente han på en slags bæreting. Det latterlige er at de kledde av seg skoene for å kunne gå inn på rommet, og de måtte kle dem på seg igjen mens de bærte han. Så var det inn i sykebilen (jei, min første og forhåpentligvis siste tur i sykebil) og en liten kjøretur etter var vi på sykehuset hvor han fikk antihistaminer, tok røntgen og ble bra igjen etter medisinene. Mens vi var der kom plutselig en av de som arbeider på internasjonalt kontor for å passe på. Han kjørte oss hjem ved midnatt når alt var ok igjen.

Nøtteallergi er virkelig ikke noe å tulle med!

Jeg er så glad jeg ble hjemme! Hadde egentlig tenkt å dra ut med noen av de andre, men siden Andreas følte seg så dårlig så klarte jeg ikke å gå fra han. Kvinnelig instinkt kaller jeg det. Fjoff. Det var også godt å se at helsesystemet i Japan fungerer utmerket. Da vet man det.

Dagen vi kom til Japan teller ikke, for det eneste vi gjorde var å ta en tur på butikken Sunny, med noen japanere hengende over skuldrene, for å finne litt frokost til dagen etter og så sov vi, fra klokken seks på kvelden. Ikke rart siden vi hadde sovet en av tre netter til da.

Så da ble fredag den første ordentlige dagen vår i Japan. Dagen startet med orientering i I-House. Det vil si gjennomgang av regler for rommene og bygningen (ingen sko inne på rommet, ikke alkohol, motsatt kjønn etter visse tider osv). Deretter fikk vi en gjennomgang av hvordan man vasker gulvet i fellesarealene (for ja, vi er jo tross alt ikke en gjeng mennesker på 20+ år) og hvordan husleien skal betales kontant. Etter det fant vi oss en fotoautomat slik at vi fikk tatt bilder til immigrasjonspapirene og forsikringspapirene våre, for her gjelder det å ha bilder til alt av skjemaer og søknader som skal leveres inn. Nesten uten unntak.

Til lunsj spiste vi panert kylling med ris og karrisaus, og det var nydelig godt. Særlig siden det vi hadde spist de siste dagene var overfancy mat på hotellet i Helsinki, flyplassmat og flymat. I tillegg prøvde jeg en eplejuice som fremdeles er favoritten.

Vi fikk vite at vi kunne få gratisbilletter til et slags tradisjonelt japansk teaterstykke, som visstnok skulle være forferdelig kjedelig, men som var så dyrt at vi tenkte vi skulle ta sjansen. Alle andre skulle, og det virket som en mulighet til å få snakket litt mer med noen av de andre nye internasjonale. For å si det slik... de overdrev ikke med at det var kjedelig. Greit nok, i starten var det interessant, for det var noen forskjellige japanske menn som spilte ulike instrumenter, og etter det kom det et par stykker som travet sakte rundt på scenen og ropte eller sang ut noe på japansk. Det var morsomt først, men da jeg innså at det skulle fortsette i det samme mønsteret i 2-3 timer ble jeg litt motløs. For å si det slik, stolene var ikke de mest behagelige å sove i. En annen rar ting var bekledningen. Det virket som tradisjonelle japanske drakter, men på noen var buksebeina over en meter for lange, og de tråkket rundt i dem.

Slik så scenen ut. Det var ikke lov til å ta bilder, så jeg turte bare å ta det ene.

Etter den søvndyssende opplevelsen dro noen av oss videre til et utested hvor man kunne drikke hvor mye man ville for mindre enn en hundrelapp i 90 minutter. Selv om alkohol er veldig billig her, så tviler jeg på at det var noe mer enn et par dråper alkohol i drinkene vi fikk. Siden vi ikke hadde spist siden karrikyllingen til lunsj, bestile jeg og Andreas en pommes frites på deling. Da vi fikk dem fulgte det med en brun papirpose og en skål med et grønt krydder, så begge satt der som tidenes største spørsmålstegn. Vi måtte putte alt i posen og riste slik at krydderet fordelte seg godt nok over maten. Veldig merkelig og tungvindt, for det ble ikke akkurat fordelt så bra. Vi ble ikke så lenge den kvelden, for det var ikke så enkelt å komme i prat med enkele av menneskene ved akkurat vårt bord, så det ble ikke tidenes stemning, men jeg regner med at vi får tatt det igjen senere.

Meg og Andreas på utestedet med to av de mange japanske jentene vi har møtt. Bilde lånt fra facebook.

Endelig fikk vi internett! Jeg visste virkelig ikke at jeg var så utrolig avhengig av det, men det er så utrolig godt å få oppdatere seg på facebook, mail, bloglovin og forhåpentligvis testet ut skype i kveld hvis familien har tid.

Tenkte jeg skulle skrive litt om reisen først, så kommer mer senere i dag.

Siden flyet vårt ble forsinket fra Oslo, slik at vi gikk glipp av flyet til Shanghai, og så videre til Fukuoka, ble det til at vi måtte overnatte i Helsinki en natt, og ta et ettermiddagsfly til Nagoya dagen etter. Det er i Japan, så det betydde innenlandsfly og stor sannsynlighet for å treffe på mennesker som ikke snakket så mye engelsk. Korrekt, men ikke noe problem. Flyet fra Helsinki ble selvfølgelig forsinket det og, så da mistet vi enda et fly og på grunn av det ankom vi en time for sent i Fukuoka. Vi ble møtt av to Japanske jenter som skulle ta oss med til I-house, og de hadde da tydeligvis stått og ventet hele tiden. Det som var litt synd var at det hadde vært to andre der og ventet på oss dagen før, men vi fikk ikke tatt kontakt, og derfor fikk de ikke beskjed om at vi ikke kom. Når disse jentene ventet en time på oss, så lurer jeg virkelig på hvor lenge jentene fra dagen før ventet før de dro.

Etter vi ble hentet på flyplassen tok vi to taxier for å komme oss til I-house. Det er så utrolig rart å kjøre på feil side av veien! Det var mange inntrykk da vi kjørte, og jeg så hele tiden etter kjente "landemerker". 7-eleven og KFC var det eneste jeg fikk øye på. La også merke til et sted som het Freshnes Burger, som vi forresten har vært på et par ganger nå i ettertid. Like etter det kjørte vi inn i noen smaaaale gater, og plutselig var vi ved I-house.

Jeg tok ikke et eneste bilde den første dagen. Shame on me.

Vi er strandet! Kom oss ikke lengre enn til Helsinki, så da blir det hotell for natten. Det er egentlig ganske deilig, fordi vi har ikke sovet noe særlig siden vi reiste hjemmefra. For min del er det vel halvannet døgn med minimalt med søvn, så det er ikke lenge før jeg køyer. I morgen ettermiddag drar vi videre med fly direkte til Japan, så vi blir en dag forsinket og går glipp av den første dagen med orientering. Shit au.

Det har hele tiden vært så veldig lenge til, men nå sitter jeg her, og det er mindre enn to timer til vekkerklokken ringer og jeg skal dra til bussen som skal ta meg til den første av fem flyplasser jeg skal innom det neste døgnet. Wææ... Sto opp i titiden i dag, men er så stresset og nervøs i kroppen, at jeg kunne ikke sovnet om jeg hadde villet det. Håper derfor jeg får sove på den over to timer lange bussturen jeg skal på, og litt på alle flyene. Særlig nitimersturen. Det verste er nok måten jeg har snudd døgnet på, for det blir totalt feil i forhold til Japantid, som er åtte timer foran.

Selv om det er spennende å reise, så er det trist å dra så langt hjemmefra. Forlate alle her, og ikke kunne se dem før rundt midten av mai. Det er så rart at det ikke lengre er en svipptur på 3,5 timer med båt eller 25 minutter med fly før jeg er hjemme. Kommer til å savne dere alle sammen der hjemme! Eller, ikke nissen på dolokket, du blir ikke savnet.

Nå er det jo ikke lenge til jeg ser kjæresten min heller, siden han er en av oss tre som reiser. Det blir godt! Reisetiden skal bli brukt til soving, lesing av bøker og blader og musikk. Tenkte jeg skulle starte på disse som Kristine lot meg låne:

Men ja, nå reiser jeg til Japan folkens! Ses om noen dager, når jeg får nett igjen.

Om akkurat en uke sitter jeg på flyet mellom Helsinki og Shanghai (og så Shanghai - Fukuoka). Det er så utrolig rart å tenke på, for det har hele tiden vært så lenge til vi skulle reise. Det har hele tiden vært noen måneder, langt inn i framtiden og ikke noe å tenke helt på enda, men nå begynner det å bli på tide å lage pakkeliste, avgjøre hvilke klær jeg skal ta med, sko, toalettsaker og hva jeg heller skal kjøpe der. Hvordan vet jeg hva jeg kan kjøpe der? Det er jo ikke sikkert det står noe på etikettene som jeg forstår.

Alt er så usikkert, så spennende, så skummelt, så rart, så kort til, så langt unna og så rart å tenke på. Jeg gleder meg veldig, samtidig som det er rart å ikke ha muligheten til å dra hjem en snartur.

Når det gjelder pakkingen, så sliter jeg litt. Hva i all verden skal jeg pakke? Er det noen der ute som allerede har gjort dette før og har peiling? Det føles så begrenset med 20 kilo + håndbaggasje. Hjelp!

Her skal jeg forresten bo. Lånt fra flikr.

i dag har vi mottatt en pakke fra skolen i Japan, og det betyr at ting begynner å falle på plass. Nå gjenstår det bare å finne ut hvordan vi fikser visum (om noen har erfaringer med det, rop ut!), sende inn fagvalgene og bli ferdig med semesteret her.

En ting som er veldig interessant er at de skal ha bilder til ALT. Vi måtte sende fem bilder med søknaden, de skulle ha bilde til bostedssøknaden, det må være bilde til visumsøknadet og jeg mener å huske at Susanne som var der i år måtte ta enda flere bilder når hun kom fram. Men så gleder jeg meg jo til å prøve noen av fotoboksene der. Har sett flere bilder av norske jenter i slike hvor øynene har blitt forstørret og med masse rosa saker og kaker rundt.

Tipper det blir som dette, men med større øyne og mer rosa.

Her om dagen fikk jeg timeplanen og fagvalg på mail fra en eller annen japaner på skolen.

Så nå vet jeg omtrent hvordan dagene blir over jul. Det blir cirka 20 timer i uken, noe som er nært dobbelt så mye som jeg er vant til. En annen ting er det at... vi er ferdig 17.50 to dager og den ene dagen er på fredager. Det blir dumt siden vi sikkert har lyst til å reise bort noen helger, og særlig siden oppmøte teller som en del av karakteren. På det seneste avslutter vi dagen 18.20. Seeeent. Starter riktignok ganske sent de fleste dagene og det er mye fri innimellom.

Under pennen med "Språk åpner dører" (som jeg forresten ikke vet hvor jeg har fått. Googlet slagordet og fant fram til regjeringen.no...) står det Chapel. Interessant. Lurer på hva det skal bety og hva det skal gå ut på og om vi må være med på det. For... Har jeg nevnt at skolen er kristen, har et kapell og en bibelsk botanisk hage?

// Bilde hentet fra Susannes blogg.

Da vi fikk e-mail om at vi var kommet inn på skole i Japan sto det at vi skulle bo off-campus på noe som het Dormy Fukuoka. Det var vi ikke fornøyd med siden husleien er mye dyrere, det blir servert mat der som man sikkert føler seg forpliktet til å spise siden man har betalt for den og vi kunne komme til å falle utenfor det internasjonale miljøet siden resten sikkert skal bo på I-house.

Etter litt om og men fant vi ut at informasjonen i den første mailen var feil. Vi skal bo på I-house, som er det internasjonale huset på campus. Hurra! Der skal vi bo på 18 kvm med et minibad og kjøleskap. Det ser ganske fint ut på bildene, ikke sant? Også er det jo luksus sammenlignet med den første hybelen jeg hadde her i Bodø hvor jeg betalte mye for å bo på noe som lignet en offentlig instutisjon. I tillegg er det så billig at vi står igjen med nesten to tredeler av månedlig stipend når husleien er betalt. Det er ikke så dumt det.

Så rart det er å tenke på at jeg om litt under to måneder er i Japan. Det føles så fjernt ut, for det er så mye igjen å få gjort her. Som å:

♥ Lese, lese og lese til eksamenene

♥ Fikse visum, fagvalg og henting på flyplassen i Japan

♥ Kjøpe julegaver (hei familie, kom med ønsker!)

♥ Selge noen møbler

♥ Ha TRE eksamener

♥ Pakke sammen leiligheten

♥ Ha julebord og avskjed med jentene

♥ Flytte ut

Eller på mail...

Så nå har jeg altså en enveisbillett til Japan.

Skolen skal starte 6. januar med orientering og en test for å plassere japanskspråkkunnskapene våre. Ser ikke poenget. Jeg vet jo allerede hvor jeg ligger... på nybegynner så klart!

Siden jeg skal reise så har jeg allerede begynt å tenke ut julegaveønsker. Det er ikke enkelt når jeg ikke skal være i Norge første del av neste år. Vanligvis bruker jeg å tenke ut saker og ting jeg trenger siden jeg ikke bor hjemme. Nå blir jo det litt kjedelig, men samtidig så kan det være like greit. Det er sikkert noen ting jeg trenger å pakke med som jeg ikke allerede har, men jeg må huske på vektbegrensningene. Hvordan i all verden skal jeg klare å velge ut klær, sko og andre nødvendige ting til en vekt på 20 kilo?!? Det kan og kommer garantert til å bli interessant.

Dette for eksempel. Det var det jeg pakket for sommerferien, da jeg visste hvilken årstid jeg gikk til. Nå skal jeg tilbringe vinter og vår et sted jeg ikke er mer sikker på vær og temperatur enn at det kan komme til å snø der og at det sikkert blir varmere enn våren i Norge på våren og at vi kanskje kommer til å reise til en flott, varm øy til vinterferien, Thailand eller noe. Pakkingen blir med andre ord veldig spennende å finne ut av.

Haha, det er helt utrolig. I går etter jeg hadde skrevet forrige innlegg oppdaget jeg at ventetiden egentlig var over før innlegget ble skrevet, jeg hadde nemlig mottatt en mail fra skolen jeg har søkt på og jeg kom inn!

Så nå skal jeg bli japansk. I alle fall for noen måneder. Det blir utrolig rart å bestille enveis flybillett til det ukjente og uten en fastsatt returdato. Billettene skal bestilles i løpet av de neste to dagene, så da blir det noe enda mer konkret å se fram til.

Det blir rart å dra et sted som har Nord- og Sør-Amerika på motsatt side av kartet.  Det blir rart å se alle tegnene de bruker. Det blir rart å høre språket, lære språket, spise maten, se omgivelsene og alt. Gleder meg!